Når lagene skrelles vekk
En to og et halvt år gammel lapp
Under ei bunke papirer fra jobben dukker det opp en lapp skrevet med ukjent, barnslig håndskrift med blå kulepenn. Det er et kvart A-4-ark revet skjevt over på tvers fra venstre nedover mot høyre. Den som skulle dele arket, har bommet og revet av begynnelsen på nederste setning.
Jeg har blitt så enkel nå
Vanligvis flere lag (nivå) samtidig
Nå er alt ett enkelt lag.
Ingen forstillelse mulig
[revet bort] ikke lure noen.
Mens jeg leser de hjelpeløse linjene, husker jeg plutselig hvor lappen kommer fra:
Det er sommeren 2022, tre måneder siden jeg hadde korona. Jeg ser meg sjøl sitte i pasientstolen hos fysioterapeuten mens føttene hviler på den blå balanseputa. Vi oppsummerer timen før jeg skal dra hjem. Jeg trekker pusten dypt:
- Hva var det jeg sa, igjen? Det lure som jeg tenkte var viktig?
- Det stemmer, ja. Du ville notere en viktig tanke for å ta med til legen neste gang. La meg se, Maria, du sa noe veldig klokt om hvordan du føler det. Du er ikke deg selv, du føler at det er så mye som mangl…
- Å ja! Nå husker jeg det. Jeg sa at jeg har blitt så enkel, at alle lagene mine er borte. Jeg.. jeg.. meta. Noe med metanivå,- nivå, meta, me- อืม อะไรนะ oi, unnsk- nei.
Sukk.
- Skal vi prøve å skrive det ned?
Den trygge, milde hånda til fysioterapeuten klemmer innom skuldra mi på vei til kopipapiret i utskriftsskuffa på skrivepulten. Hun rekker meg et ark og en blå kulepenn; ser på meg:
- Vil du gjøre det selv? Du sa det så fint. Legen kommer til å forstå – og hvis de fortsatt ikke ser alvoret, kan de ringe til meg. Det har vi avtalt. Men du hadde sånn et tydelig bilde. Du har ingen lag lenger?
Hun snur seg mot pc-en og begynner å skrive. Det gir meg følelsen av å ha all tid i verden. Neste pasient må vente; nå er hun uansett opptatt med etterarbeid.
Jeg legger sykkelveska på fanget som underlag. Knuger bic-pennen hardt mellom tommel og langfinger. Klemmer alt jeg kan for å holde de mismodige tårene unna. Klarer jeg å huske hva jeg sa? Jeg begynner å skrive:
«Jeg har blitt så enkel nå»
Men hva var det jeg hadde mista? Lagene. Løken? Lagene. Tankelagene som alltid har vært der. Nivåene i hjernen?
«Vanligvis flere lag (nivå) samtidig
Nå er alt ett enkelt lag».
Haha! Jeg ler bittert inni meg. Det ser barnslig, komisk enkelt ut.
Plutselig slår de positive sidene inn. Det oppleves jo også befriende, forløsende å ikke kunne framstille meg på noen andre måter enn akkurat så dårlig som jeg føler meg. At ikke jeg klarer å gjøre rede for noe, ikke greier verken å tenke eller snakke meg ut eller inn av situasjoner og følelser, er et enklerliv.no™ som også har sine deilige sider.
Ingen forstillelse mulig
Kan ikke lure noen
Ti minutter seinere er jeg, letta og fornøyd, på vei ut av venterommet med lappen i veska. Den blir fin å ha med når jeg skal prøve å forklare legen alvoret og hjelpebehovet, når vi skal klage på vedtaket om avslag på rehabiliteringsopphold på Sunnaas.
…
To og et halvt år seinere dukker lappen opp. Ubrukt. Glemt. Den har havnet nederst i ei bunke med avhandlingsmateriale. Ironien drypper når jeg legger vekk lappen sammen med artikkelen Is Bilingualism Associated With Enhanced Executive Functioning in Adults? A Meta-Analytic Review1
Lehtonen, M et al: Is Bilingualism Associated With Enhanced Executive Functioning in Adults? A Meta-Analytic Review. Psychological bulletin, 2018-04, Vol.144 (4), p.394-425