Forestill deg at du er godt voksen, såpass at du har voksne barn. Hele livet har bestått av språk, tekst og skriving. Du er en av dem som bare venter på det rette tidspunktet før du skal slå i bordet med den ultimate romanen og virkelig vise de svina. Du kaller deg ikke forfatter ... ennå, men er så godt som klar. Det er bare snakk om å få levert en avhandling, disputere og komme tilbake i den faste, trygge jobben igjen, nå med ny, faglig PhD-pondus. Så er du klar for å ta det avgjørende steget inn i skrivingas univers for fullt.
Du spurter hjem fra forskningsoppholdet i ditt andre hjemland. Det gikk som en drøm, oppfylte alle forventninger. Forskerne du samarbeidet med står klare til å invitere deg tilbake når PhD-en er i boks. Du treffer bakken igjen i Oslo i full fart. Du har sjelden vært i bedre fysisk form. Avhandlingen blir en skrivesluttspurt, men du gleder deg.
Etter tre dager ødelegger du kneet. Neste morgen tester mannen din positivt for korona etter å ha holdt seg frisk i to år, inkludert de månedene du var i Asia. Etter mindre enn ei uke blir du også smittet med koronavirus. Verste influensaen dere noen gang har kjent, men dere overlever med godt humør. Mannen er tilbake i full jobb etter to uker. Du hoster. Du får migrene. Du fortsetter å hoste, klarer ikke å komme på beina igjen.
På telefon forteller fastlegen at hun har flere andre pasienter som «sliter med ettervirkninger etter covid-19». Du spør hvor lenge. Når hun sier at det kan vare i opptil seks måneder, får du sjokk. Et halvt år med denne utmattelsen! Det går ikke! Det er utenkelig. Men hjernen fungerer ikke, koordinasjonen svikter, du husker ingenting, snakker stadig feil språk, finner ikke syltetøyet som står rett foran deg og mister kunnskapen om hvordan støvsugeren virker når du blir uoppmerksom et øyeblikk mens du gjør rent. Du går deg bort på tur i nabolaget. Panikk setter inn: Har jeg blitt dement?
Du er helt utslitt og har mistet hukommelsen, retningssansen, ferdigheter, kunnskaper; har fått migrene, tinnitus og konsentrasjonsvansker. «Kognitiv kollaps» er ordene du selv bruker. Fysioterapeuten som har kjent deg i femten år, ber fastlegen sjekke om du har hatt slag eller et drypp. Dine nærmeste er også forskrekket over hvor redusert du virker. Selv har du blitt en helt annen person, en slags uvitende gullfisk som ikke bekymrer seg, fordi ingen tanker fester seg, heller ikke de engstelige, tunge. Alt flyter.
Språktapet er det verste. Du har levd for, og av, språk, tekst og kommunikasjon. Identiteten din er å være språksmart, slagferdig, kvikk og kyndig. Nå går det trått å uttrykke seg. Først må du lete etter ordet, og så kommer det likevel ofte ut på feil språk. Da må det oversettes innvendig før du får sagt det du skulle si. Du får kraftig hodepine av anstrengelsen. Slutter nesten å snakke.
Storesøster blir med til fastlegen for å forklare. MR av hodet blir bestilt og hun følger deg dit også. Du må hvile i flere dager etter anstrengelsen, som tar tjue minutter og består av å ligge helt stille inne i en støyende trommel.
Fastlegen sender svar på SMS samme dag hun mottar resultatet fra MR-scanningen: «Gode nyheter: MR viser kun normale aldersforandringer».
Lettelse! Ikke slag, ikke demens. Bare seinfølger etter covid-19.
Tida går. Når det har gått ett år, føles ikke seinfølger så «bare» lenger. Du har akseptert diagnosen long covid og vært to uker på Sunnaas. Og du grubler innimellom, selv om du glemmer at du har spurt før: Hvordan kan nevrologen vite at de endringene som vises i akkurat min hjerne «kun er normale for alderen»? De har jo ikke et MR-bilde av hvor velfungerende hjernen min var den 2. mars 2022, ei uke før jeg fikk påvist covid-19-smitte. Tenk om tolkehjernen1 min før dette inntraff var rødglødende av ekstrasynapser, alfabølger og krysskoblinger på grunn av alle årene med hyperaktiv eksekutivfunksjonalitet og meditasjon?
Det kan jo ikke stemme at ingenting er galt! Dette er ikke normale endringer. Jeg er 55 år, og jeg fungerer jo knapt. Denne gudsforlatte plassen der personligheten min har flyttet inn, er som en blek skygge av det fantasifulle stedet der det vilt multitaskende sjølbildet mitt bodde fram til nå. Og framfor alt:
HJELP! Hvem er jeg hvis ikke jeg kan skrive lenger?
Jeg øver på å se vekk fra panikken og fokusere på at ikke jeg har mistet alle ferdighetene selv om jeg ikke er den jeg var. Jeg prøver å huske at jeg vil skrive hver dag. At det kan finnes en plass for stemmen min selv om ikke jeg klarer å levere verken PhD-avhandlingen eller noe bokmanus i år heller.
Jeg jobber forsiktig med tekst for å hjelpe hukommelsen tilbake på plass. Planen var å bygge meg sakte opp, og skrive ferdig avhandlingen med det samme jeg ble frisk. Men jeg ble ikke «frisk». Jeg ble en helt annen versjon av meg selv: Den Maria som har skrevet dette, over to år seinere.
Takk for at du leste helt hit – hele det aller første utkastet mitt! Flere tekstbiter kommer. Alle blir heldigvis ikke like lange. Puh!
Ja, det er et ekte fenomen. Prøv å google flerspråklighet og hjernekapasitet.