To måneder etter covid-19
Panikken
Det er morgen, hverdag. Har vært syk i to måneder. Jeg strever med språk. Det meste kommer ut på thai og jeg må oversette alt inne i hodet før jeg kan snakke norsk. Jeg har feber og er såpass dårlig at ikke jeg kommer meg ut av døra; sover store deler av dagen. Nå har jeg stått opp og står og pusser tenna. Foran badespeilet henger kjedet med buddhaamulettene. Dette har jeg alltid på meg, unntatt når jeg sover. Hver gang jeg skal tre kjedet over hodet, løfter jeg først opp hendene i thailandsk hilsen med buddhafigurene inni hånda. Det skjer automatisk hver gang jeg tar kjedet av og på. Hver kveld. Hver morgen. Hver gang jeg skal bade, dusje eller trene.
Buddhafigurene har høy følelsesverdi for meg. Buddhismen knytter meg til den thailandske vertsfamilien min og mine nærmeste der. Hver lille figur på kjedet har en spesiell betydning på grunn av hvem jeg har fått dem av, hvilket tempel vi var i og hvilke spesifikke velsignelser den skal gi. De symboliserer en kulturell tilknytning til det andre hjemlandet mitt. Det hender jeg stiller meg foran buddhahylla på soverommet og tar tre sadhu-hilsener, for eksempel hvis jeg skal ut og reise, hvis jeg savner Thailand ekstra mye eller har en alvorlig bekymring. Eller hvis jeg er syk. Etter at jeg kom hjem fra Thailand denne gangen, har jeg pleid å si fram den korteste, vanligste velsignelsesregla hver morgen foran buddha-hylla. Jeg gjør det mens jeg tar på meg kjedet. Det er et fint lite ritual. Velsignelsen er kort og gjentas tre ganger. Vi lærte den på skolen da jeg var 17 år. Den går sånn:
Namotasa – Pakawato – Arahato – Samasam - Putthasa
Namotasa – Pakawato – Arahato – Samasam - Putthasa
Namotasa – Pakawato – Arahato – Samasam - Putthasa
Så her står jeg en frossen vårmorgen på Etterstad, med buddhaene inni håndflatene og håndflatene presset pent sammen med fingertuppene i passe øyenbrynshøyde foran ansiktet. Jeg ser på den slanke bronsestatuetten av Buddha for oss som er født på en onsdag, i sukhothai-stil og trekker pusten.
Ingenting.
Det er tomt. Ingen regle å hente.
Ingen na-mo til å starte ballet. Jeg husker ingen ting.
Det føles ikke katastrofalt heller, bare veldig, veldig merkelig. «Hva? Hvor er du», liksom. Hva skjedde?
Nei vel, ingen velsignelse i dag, da. Jeg tar bare på meg kjedet og går ut på kjøkkenet. Tenker ikke mer på det. Men etter at jeg har spist frokost og drukket fire kopper kaffe, slår det meg: Hva skjedde nå nettopp? Har jeg glemt den gamle velsignelsen? Tuller du? Det kan jo ikke.... La meg se.
-
Nei. Ingenting.
Jeg prøver å presse hendene sammen og løfter dem opp som om jeg satt foran en buddhastatue, og tenker etter.
Nei.
Ingenting.
Jeg går inn igjen til buddhahylla der jeg har pleid å stå nesten hver dag siden jeg kom hjem. Jeg prøver å slappe av og fokusere på pusten ut og inn av nesetippen. Roen senker seg øyeblikkelig. Jeg har det helt fint. Men når jeg trekker pusten for å si fram velsignelsen, kommer ingen ord på pali.
Det er snålt. Mest merkelig, - men nå får jeg litt panikk også, hva er dette for noe? Jeg prøver å ikke tenke på demens, og heller undres over at Hjernens veier er uransakelige. Det tenker jeg ikke! Det tenker jeg når jeg skriver dette og har fått det på ett års avstand. Det som skjedde DA, var at jeg ble fortvila. «HJELP! Skal Thailand forsvinne for meg nå?»
«Hva i himmelens navn skal jeg gjøre hvis ikke jeg kan thai lenger?»
– EH! «Et øyeblikk, jeg tenker jo dette på thai. Jeg kan thai. Det er norsk jeg ikke husker når jeg skal snakke. Haha!
- Hjelp, Dette er jo galskap, pur galskap.
- Neida. Dette er bare et komisk kaudervelsk kaos. Thai, ja; norsk, nei; engelsk, ja og pali, nei? Liksom. Latterlig.
Jeg finner fram mobilen og søker etter vanlige velsignelsesregler på youtube. Der er jo helten min! Den kvinnelige abbeden Dhammananda leder framsynging av nyttårsbønn. Jeg smiler over hele fjeset og føler kropp og hjerne falle helt på plass bare ved synet av det milde ansiktet hennes. Før de starter, lirer hun raskt av:
Namotasa – Pakawato – Arahato – Samasam - Putthasa
- Åja! Sånn var den, ja. Sukk.
Jeg prøver å gjenta, men husker ikke hvordan den går. Jeg spoler tilbake og hører igjen. Nei.
Jeg finner fram en engelsk versjon av teksten med latinske bokstaver og prøver å holde den foran meg mens jeg sier det høyt. Det hjelper ikke. Den er borte. Den sitter ikke. Herregud!
Men på samme måte som jeg ikke klarer å holde fast i noe som helst, slipper også fortvilelsen taket nokså umiddelbart. Alt preller av. Jeg bare finner fram penn og papir og skriver velsignelsen på en lapp til meg selv, først med thailandske bokstaver og så med norske. Jeg legger lappen på buddhahylla og sier til meg sjøl at jeg kan lese det opp. Jeg tenker at jeg skal øve på det, og at det vil komme tilbake når jeg har gått gjennom lappen et par ganger. I det jeg går ut av rommet, har jeg glemt denne planen. Det skal gå et helt år før jeg klarer å si fram velsignelsen uten å se på jukselappen. I løpet av denne tida skal thai og norsk bytte plass i hjernen flere ganger, og engelsk skal hoppe ut og inn av tredjeplassen. Og da mener jeg bare muntlig.