Når refrengene tar over
Ett år, to måneder og sytten dager etter covid-19
«Kvinden, hun har beskrevet, er en fremmed.
Tredje person er en hjælpeløs kvinde»
(Olga Ravn, Mit arbejde, Gyldendal, 2022, s. 321).
«Skrivingen var medisinen han tok, bokstavene bidro med et virksomt kosttilskudd»
(Patrice Nganang: Mont Plaisant, oversatt av Tom Lotherington, Gyldendal, 2013, s. 384).
Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver mine daglige utgytelser, og må ta en pause fordi tårene tar over så blekket flyter. Det er ikke første gang. Jeg gråter over at tankene raser forbi meg og forsvinner. Tusen assosiasjoner og idéer og fine formuleringer fyker ut – rett vest, vekk me’n – uten at jeg rekker å skrive.
Begynner å ta tak i den ene, men så overlappes den i køen av den neste, eller en strofe [la la la værsgo bli gæren™] hopper inn fra sidelinja, notelinja, og henger seg på, sier «Hei! Hør her i stedet! Jeg har melodi også, det er vel mye bedre?!?»
– Å, hurra, sier den utkjørte hjernen min fra et sted der inne i malstrømmens virvlende kast - dét blir enklere, jeg tar heller den, jeg, takk! Puh!
- og så har vi det gående [♫Gående, hoppende, jublende™]. Og med gående mener jeg at vi har det lallende, syngende og trallende; vi har hoppet av i svingen og på første og beste assosiasjonsrekke og raser videre uten mål og mening. Borte ble hovedsetninga, borte ble underordning og sidegreiner, kart og terreng. Vi lallet og trallet oss lukt utfor stupet i stedet. Med smil om munn, da, på grunn av nostalgien i gamle traller og fyndord. Med fynd og klem rett ut i tåkehavet [♫ uuuuuut mot havet ™] neeeei hei, det er meg hei & hopp ♫ don’t stop till you get enough™ uten stopp sliten kropp ikke topp tommelopp DETTE!
MÅ!
SLUTTE!
NÅ
Jeg vil klare å holde tråden, påholde pennen hardt nok til å holde tanken fast. En tiger på tanken. En tier for tanken. En svensk tiger. En papirtiger, ja. DIG vil jeg ømt i Rytme nagle fast™ [♫ deg og meg og wawawa™] og få til å holde kjeft og la meg få skrive i fred!
Skriv i fred, mitt nye slagord. Scripiescat in pace? Pax scribiscum? HAHA! Den satt, tenker jeg. Takk for meg.
