"Hvor er buksa mi?"

Ett år, sju måneder og 29 dager etter covid-19

Alle kjenner klisjéen. Det kan vel ikke regnes som noen vits en gang, pensjonisten som går fram og tilbake og leter etter brillene i alle rom, klapper på alle lommene og tar seg til brystet, og så oppgitt finner dem på sitt eget hode til slutt. Du har sikkert også tenkt på hvordan det må føles å finne dem der til stadighet. Kanskje blir du irritert på den eldres vegne, over at ikke hun bare kjøper seg en brillesnor.

Hvis du klarer å leve deg inn i den lett komiske surretheten, ser du kanskje forbi klisjéen og føler en viss oppgitthet, et snev av medfølelse. Flott!

Prøv nå å forestille deg at dette ikke bare gjelder brillene, men hver eneste lille ting i hverdagen din: Kaffetrakteren, kalenderen, knekkebrødet, kredittkortet, kulepennen, ostehøvelen, ryggsekken, skittentøykurven, sokkeskuffen, sykkelboden, tannbørsten, telefonen – og sist, men ikke minst: hvor i alle dager har gangetabellen gjort av seg? Inngangsdøra til blokka jeg bor i?

Nå er du inne på noe, og kanskje forstår du hvor mye av tida mi som faktisk forsvinner i å lete etter ting som er på sin vante plass. Kanskje tenker du at det er godt gjort hvis jeg klarer å gjøre noe i det hele tatt?

Det er ikke feil, tenker jeg.