kkkRRRtsj, kRkRkRkRtsj, skRRRRtsj, skRRRRRRtsj
Jeg skraper og skraper på hjernen, klorer og klorer i overflaten, men de riktige ordene dukker ikke fram.
SKRAAAP. Skrrrrrap. Skraaap.
Ingenting.
Det er trått, vassende arbeid i tungt slaps med lekke beksøm og våte ullsokker. Jo mer jeg tråkker rundt i hjernesørpa, desto lenger ned synker ordet jeg jakter på. Dypt under overflata duver de nå, gjemt, glemt, utilgjengelige.
Skrrrrrtsj, krrrrtjsj, skrrrap, skrrap, skrap, SKRAP! KLOR! RISS! Riss, risp, rift, riv og rist.
Risteristeriste, ringledinglesingle.
Ingenting.
Ingen ord kommer.
Inntil plutselig en dag:
- Bingo!
- Å! Hurra! Julaften og bursdag! Jeg husket noe!
Jeg vil skryte til alle jeg kjenner, finne fram pauker og basuner, ringe, skrive og dele på internett:
- Hør, hør, i nord og i sør! I dag vant jeg hovedgevinsten i min egen hjernes skrapelotteri!
For tre dager siden hadde vi en kjøkkenbordsdebatt om politikerforakt og SV. Ingen av oss kunne komme på hva han het, eks-politikeren vi snakket om. Vi visste begge godt hvem vi mente, så null stress. Det er ikke uvanlig for oss å diskutere en hel formiddag uten å huske selve ordet vi snakker om. Bill. mrk. Gammelt ektepar™: «Du vet hva jeg mener».
Men nå rista jeg på hodet en ekstra gang og plutselig kom han dalende ned som en gave fra oven:
- Haha! Det var jo Paul Chaffey og Abelia!
Og det beste? Jeg vant over mannen, han som ikke lider verken av langcovid eller andre hemninger, som bare er to år eldre enn meg og med sine helt normale aldersforandringer er rundt regna 2000% arbeidsfør.
- Norge, hører du? Demensdama kom den friske mannen i forkjøpet og ristet fram to navn fra fortida! Hyll meg nå! Ja, må jeg leve - …
Det ble ikke til at jeg innhentet offentlige hurrarop, jeg innkasserte bare seieren fra gemalen i en hverdagslig telefonsamtale. Det var heller aldri aktuelt med noen hurtigsvarspremie. Men før jeg kom så langt, innrømmer jeg gjerne at trøstepremiene stod i kø.