Grufull innsikt : gaveevnen er borte
Ett år og 22 dager etter Covid-19
C’est fini, all gone, il n'y en a plus .. ? eller noe sånt.
Kaput, i hvert fall - หมด 101 ute schon แล้ว og jeg kan ikke gjøre noe med det, annet enn å vinke sørgmodig farvel til enda en evne.
Er dette virkelig meg?
Hver gang tannglasset glir ut mellom fingrene og deiser ned i vasken så vannet skvetter, blir jeg like forbløffet over min egen klønethet. Dette er ukjent terreng. Sånt skjer aldri meg.
- Hvordan er det MULIG? Jeg kan ikke tro at dette er mine fingre!
Like fremmed og uakseptabelt føles det at min egen munn mangler detaljstyring. Spytt sildrer ut i munnvikene rett som det er. Teen havner i vrangstrupen, en slurk farris fra en halvlitersflaske i farta er ikke lenger aktuelt.
- Å nei! Ikke nå igjen! Hva er det som skjer med meg? Tenk om jeg … har … blitt sånn?!?
Og så gaveevnene, da. Superkreftene mine. Gavegenialitet har vært en definerende ferdighet for meg: Jeg ville gjerne være den som overrasker, alltid husker bursdager og fortsatt gidder juler, den som finner de spesielt omtenksomme presangene som betyr noe for både mottaker & meg selv, og helst sier noe om forholdet vårt på kjøpet.
- Poof! Borte!
Kan ikke mer.
Jadda-jadda-jadda. Nei, du behøver ikke å forklare meg om å ha kalendere og skrive lister, det gjør jeg, og har vi ikke begge lest Cecilie Enger: Mors gaver? Joda, men jeg snakker ikke bare om å holde styr på og huske, nei, snarere skjønner jeg nå at den viktigste bestanddelen var evnen til å finne på alt sammen.
- Og vekk var’n!
Ingen idéer kommer, ingen gøye innfall jeg kan kose meg med å planlegge.
Dette viste seg å være en evne til å koble sammen mye ulik informasjon, informasjon som i tillegg må finnes i minnet. Den ferdigheten, den er jo langt borti vekkistans lange staur og hauge daler nå. Glem det.
Heldigvis er akkurat dét lett, til gjengjeld. Takk, skjebne, for den velsignede glemsomheten, gullfisk state of mind, som lar meg glippe rett ut av fortvilelsen hver gang jeg opplever et «Hjelp! Klarer jeg ikke dette lenger heller nå?»-øyeblikk.
I neste sekund er det borte. Den avmektige fortvilelsen varer ikke, ingenting fester seg. Og selvfølgelig er jeg bare glad til! Jeg er oppriktig takknemlig for at ingen negativ tanke har gjennomslagskraft nok til å ta meg over i mer enn et par minutter, maks. Ei heller sorgen og frustrasjonen over å ha mistet meg selv. Jeg kjenner den, men som et blaff, og så er det borte igjen.
Å føle glede, lykke og kjærlighet er heldigvis mye lettere! De gode følelsene og opplevelsene er heller ikke mindre intense eller sterke enn før jeg ble syk. ——-
--- Bortsett fra at ingenting varer like lenge som før, fordi jeg ikke orker å gjøre noe som helst i mer enn et par timer på det beste. Så må jeg hvile. Derfor blir også lykkestunder kortere enn før. Det er bare logisk.
Har jeg klart å resonnere meg så langt, er det nok på tide å søke trøst hos erfarne fjellfolk. Jeg tyr til Håndbok for og av kronisk syke:
«Om det er psyken, kroppen, behandlinger eller energimangel som kommer i veien, er resultatet det samme: Du får mindre frihet til å bestemme over hverdagen din, og det går ut over livsgleden (…). Etter hvert kan det bli sånn at det ikke er det å måtte avstå fra å være med på ting, men følelsen av å ikke kunne velge selv som er det vondeste (….). Å la være å sammenligne deg selv med sånn du var før du ble syk, er enklere sagt enn gjort, men likevel viktig.
Når man er syk, er det lett å tenke at man hadde vært tilfreds med livet bare man var frisk. Men det er ikke sant, og godt er det!»
Sitater fra Kapittel 4 Å bygge et godt liv (hhv. s. 40, 43, 39), i: Kine Albrigtsen, Marthe Christine Bay og Mari Svenbalrud: Når det ikke går over. Håndbok for og av kronisk syke. Oslo, Aschehoug. 2024.
Jeg har kjøpt boka sjøl og får ikke betalt på noe vis for dette. Men jeg har anbefalt den (på Instagram):
og her kan du finne den (også på Instagram) hvis du vil.