Ett skritt fram - og to streker er tilbake

To år, fire måneder og ti dager etter covid-19 : Smittet og syk på nytt

I dag får du ikke noen smakebit fra bokmanuskriptet. Denne teksta skrives her og nå. Den blir ikke lang. Jeg har en heidundrende hodepine, jeg hoster, hele kroppen verker, inkludert håret; pusten går smått og luktesansen er borte. Hjemmetesten viste det jeg mistenkte: koronasmitte. Nå konsentrerer jeg meg om å hvile og holde unna tanken på at long covid-pasienter risikerer forverring og forvaring (jepp! økt varighet) etter reinfeksjon. Heldigvis har jeg fått medisiner, og håper de virker i løpet av fem dager så jeg kan plukke opp igjen arbeidet med «Kun normale aldersforandringer».

Foreløpig aner jeg ikke hvordan hjernen vil reagere på at kroppen må gjennom denne uventa kraftanstrengelsen (Den store styrkeprøven™️). Her kan jeg bare på mitt ynkeligste og ydmykeste trygle om at ikke den slitne, gamle cerebralen får behov for å stenge ned igjen funksjoner som jeg nettopp hadde fått tilgang til igjen. Plis?

For så vidunderlig deilig det har vært å ha hukommelse, minner og kunnskap igjen det siste halvåret! Og nettopp i det siste har jo jubelen, frisk- og selvfølelsen stått i kø om å nå i taket mens jeg har blitt stadig mer lik meg sjøl, toppet med at retningssansen og koordinasjonsevnene falt på plass igjen for en måned eller to siden. Så nå gjelder det! Nå blir det bare hvile, pusting og knasking av piller en stund. Fortsettelse følger…