Ved middagsbordet.
Overfor hverandre på faste plasser: Petter og jeg.
På menyen: Ingen fiskelukt, ingen frisk sitronsnert eller søt gulrot på tunga. Jeg tygger, tygger, tygger og svelger, vet at jeg er sulten. Egentlig. Og liker hverdagsmaten. Egentlig. Men tygging går trått, nesa har forrådt meg, forlatt meg med smaken på slep og alt i munnen blir til emmen potet.
Jeg ser på Petter og spør:
- อร่อยไหม
Et ubevisst nanosekund fordreier ansiktet hans seg i vantro, irritasjon? Et mikroøyeblikk der jeg krymper. Lenge før den paranoide hjernen min rekker å lete etter forklaringer, har han henta seg inn. Dette har skjedd før. I samme sekund er han tilbakestilt til norsk nøytralmodus:
- Hva sa du?
Åh, ja, han hørte meg rett og slett ikke gjennom potetmosen.
- อร่อยไหม
- Joda, helt greit det. Har jo lagd det sjæl, men. Fiskekaker var ikke så dumt.
Vi gomler videre på hver vår side av bordet. Petter drikker et halvt glass vann, reiser seg og sier vendt mot oppvaskbenken:
- Jeg regna med du spurte om det var godt.
- Ja, jeg smaker jo ingenting. Det er så ekkelt å spise uten luktesans. ไม่เป็นไรก็อร่อยดีอยู่นะพี่ Å! faen, nei ไม่ได้เลยว-
Vil ikke grine nå. Vil ikke grine nå. Han er så forståelsesfull og dette gjør ingen ting, det gjør ingen ting ไม่เป็นไร ๆ ๆ จริงๆ ingenting gjør noe, jeg vet at han ikke blir irritert, sjelden, sjelden, men jeg må reparere, reparere, alt kan repareres, repeteres, restitueres. Og reddes og rettes opp fra vrang med én eneste gang, ikke plass til hulk og klagesang.
- Du begynner å bli veldig god i thai, da, sier jeg.
- Jeg, nei?!? Hah! Du veit jo det. Jeg har glemt det allerede. Aner ikke hva du prater om
- Me-hikst-he-hen du svarer jo!
- Ja, du kjenner jo meg. Bare prater i vei, jeg.
- Å! Men jammen, men e hv-, jeg spurte … bare … om det var godt, alltid bare, du vet jo, du har jo hørt det ti tusen ganger, hva med hvert eneste måltid i Thailand, du må jo alltid svare på dette, på อร่อยมััย, du skjønner jo hva jeg sier-
- Neida. Slapp av. Det er bare litt spenning i hverdagen, det.
Før han skal på butikken, spør Petter om jeg har innspill til handlelista. «Du må huske å ta ut kontanter», er det meningen at jeg skal si. Det blir:
- Du må huske bøker i kassa.
- ??
- Jeg skulle minne deg på det.
- Hm. Hvafforei bokkasse tenkte du på?
- Jeg: -—-
- Petter: - Jeg er på vei til butikken nå, send melding hvis du kommer på noe, åkei?
To måneder seinere kommer denne episoden tilbake til meg. Da skjønner jeg at jeg må ha tenkt «kontantuttak» - เบิกเงิน - på thai. Ordet uttak ([«bòek»]) kan minne om det norske «bøker» og så har hjernen gjort en feilkobling. Resultat: Jeg har sagt norske ord, men ubegripelig, meningsløst. Et forsøk på meningsdanning som blir klin kokos.
Etter fire måneders sykdom er jeg proppfull av tanker om liknende eksempler på merkelige framstøt fra hjernen. Under press, stress, lyd, lys, eller med mer enn én person i rommet, i samtalen, kan hva som helst tyte ut på hvilket språk som helst. Når jeg skal si en setning som inneholder et vanskelig ord, blir det også feil, gjerne på andre måter enn i dette ordet. Det trenger ikke å være et fremmedord en gang, jamfør eksemplet over.
Derfor blir jeg sittende og oversette alt jeg vil si inni meg før jeg klarer å snakke. «Petter har blitt veldig god i thai» har blitt den påklistra muntre standardfrasen for å fjase bort hvor dum jeg føler meg: Tyngende, trykkende teit.
Med Petter klarer jeg å snakke fordi jeg har forklart ham det, og fordi han har skjønt at ikke jeg gjør det med vilje. Derfor har jeg begynt å bare la det komme ut av munnen som kommer. Etter hvert klarer jeg å snakke med ham om enkle tema, og når jeg slapper helt av, blir det en ukontrollert blanding av thai og norsk. Heldigvis var han allerede verdensmester i å ta livet som det kommer, helt uavhengig av det som nå har vederfart oss.
Andre steder enn hjemme i tosomheten sier jeg nesten ingen ting, siden jeg er livredd for å virke pretensiøs eller påtatt tospråklig på en klein måte.
Jeg skjønner at disse negative følelsene stresser systemet og ødelegger for evnen, men føler dem likevel. Petter kan gjenta sitt evige mantra «Sånn er livet» og mene så vel han bare kan at det ikke gjør noen ting, ingen synes jeg er dum, teit eller falsk, de vil sannsynligvis ikke merke noe uansett – men jeg har alltid vært minst dobbelt så redd for å dumme meg ut som ham, og klarer ikke nå når jeg er så sykelig svekka og svak på alle vis, å plutselig bli en som ikke bryr meg om hvordan jeg framstår.
Episoder som denne blir notert på løse lapper, A4-ark fra printeren, servietter, papirlommetørklær, i papirkalenderen, på kjøleskapsdørkalenderen, i dagboka, på aviser og reklamebilag, i margen på fagartikler og på post-it-lapper. Jeg spiller inn lydmeldinger på mobilen og skriver i dagbøker så ofte jeg orker, mister stadig lappene og oppdager at jeg har skrevet det samme flere steder.
Det er jeg, den egentlige jeg, opprinnelige skrivende, tenkende, kunnskapsrike Maria som lever et uoppdaget liv i bakgrunnen og får meg til å notere. Dokumentere. Egentlig. Den jeg egentlig er, gjør dette. Gjorde dette. Den jeg var. Den kompetente språkeksperten. Hun har en tanke om at «noen» skal ha bruk for å forstå hva som skjer i hjernen min for at jeg skal få hjelp til å bli frisk igjen. Denne «noen» er tilnærmet lik helsevesenet. Det første halvåret lever jeg i en boble der velferdsstaten er optimal, gerhardsenaktig og fullverdig. Jeg har glemt sykehusreformen, arbeidslinja, ventelister, fastlegekrise, foretaksmodeller og nav-skandalen.
Så jeg samler på hverdagslige og dramatiske eksempler på at ikke jeg fungerer lenger. Jeg skriver opp konkrete begreper som blir til helt andre ord på feil språk på vei mellom hjernen og leppene mine for å forklare «noen» hvilke feilkoblinger som skjer. Hvis bare jeg beskriver symptomene nøyaktig nok, vil det finnes en kur. Dessuten er det jo utrolig interessant! Å, så klar jeg er for å dele hjernens uransakelige irrganger med et kompetent, språkmektig og interessert publikum. For den rette eksperten, for nevrologene på Hukommelsesklinikken er jo dette gefundenes Fressen. Jeg bruker flere dager på å reinskrive eksempellista og tar den med til fastlegen.